Da kommer det andre "problemer"

Når man er ekstremt overvektig over så mange år som jeg har vært er det vel ikke så rart at ikke huden henger helt med. BlinkerSånn seriøst lo og gråt jeg når jeg så meg i speilet. (det gjør jeg innimellom enda) Om man ikke har vært der selv er det selvsagt vanskelig å forestille seg, men som jeg sa til legen; Jeg har puppa og magen nedi trusa, låra på knærne osv... Han bare rista på hue, ble rød og sa "du får sagt det" Hva skal man si da?? jeg er sikker på at det hadde vært lettere å knyte puppa på ryggen enn å finne BH. Når man har gått fra 100-110 I til 75 DD etter å ha rullan inn er det vel ikke så rart?BlinkerDet er fastlegen som må søke plastisk kirurgisk og han søkte på Aleris for meg. Egentlig var jeg overrasket over hvor raskt jeg fikk innkalling til konsultasjon.

Jeg var MILDT sagt driiiitnervøs for den konsultasjonen. Jeg måtte KLE AV meg for en vildt fremmed MANN. SykJeg kvinnet meg opp og kledde av meg det ytterst nødvendige. Jeg var da laaangt over BMI de foretrekker operere, men han skjønte fort det var vanskelig for meg å trene/fungere. Jeg ble slått av min egen hud. Ja, du leste riktig. Jeg hadde blåmerker på magen, armene og lårene. Han spurte hva jeg ville ta først. Det var ENKELT; armene sa jeg, magen kan jeg jo legge i trusa. BlinkerSnakk om å tenke før man plumper ut med ting liksom. Huff... Gikk en mnd, så ble jeg operert. Først den ene og 3 uker etter den andre. Altså; det ble 12 uker UTEN trening. Det var et helvete. Jeg kan tåle smerte de lux, men psyken min er AVHENGIG av trening.

Jeg har enda 5 operasjoner igjen og det blir en tålmodighetsprøve, men GLEDER meg til å bli ferdig. Er bare så utrolig takknemlig for at de kan gjøre noe med det. Hjerte